25 Memoranden

Det er så mye og likevel så lite å si om den 33 år gamle kunstneren Francisca Silva. Så mye fordi arbeidet hennes er en skrikende, mangfoldig og forførende sammensetning av poesi, skulptur, maleri, tegning, tekstiler og tatoveringer. Så lite fordi hun ikke liker å snakke om seg selv eller sitt arbeid. "Jeg kunne snakke sentimental tull," sier hun, "men jeg vil ikke drepe kunsten min med ord."

Francisca Silva er en tøff jente, en macho. Født av chilenske politiske flyktninger i 1984 i Ticino, gikk hun på skole i Italia, studerte billedkunst i Zürich, flyttet til Berlin i 2012 og vendte tilbake til Sveits i 2015. I dag bor hun i Brooklyn. Hun er kort og rund, og et stadig utviklende kunstverk selv: hun bærer "smykker" – som hun kaller tatoveringene sine – på nakken, armene, bena, magen og hodet, de fleste av dem tegner og tatoverer hun selv. Et hav av skyer, en øks, en delfin, en naken dukke. Et spørsmål i skjelvende bokstaver: "Kommer du til å knuse hjertet mitt?" Silva tatoverer også andre – i studioene til medtatovører og på forestillinger, kunstnerdrevne rom, vernissasjer og opplesninger fra Lugano til Seoul. Utstyrt med blekk og jern kaller hun seg Macho. Macho er også navnet på hennes en-kvinne-forlag – og ordet inngravert i venstre lår.

25 Memoranden er Silvas første kunstnerbok. En fin bok å ta på, den er i essens en kjærlighetssang uten utsmykninger. Eller, for å bruke hennes mantra, det er rett og slett "poesi". Hun insisterer på å kalle disse ordkombinasjonene ikke ordtak eller slagord, men "poesi", som om hun i det ene ordet fremkaller det mest dyrebare i verden – i form av 25 "memoranda", poetiske notater om kjærlighet. Silvas poesi er dødsseriøs. Men ikke humørløs. Sexy, kanskje. Rampete, veldig sannsynlig. I 25 Memoranden vever Silva subtilt sin vei på engelsk, tysk og spansk gjennom de stormfulle havene av en ambivalent sjel i bryllupets, erobrings og fullbyrdelsens voldsomhet.