Also-Space, From Hot to Something Else

Denne boken fokuserer hovedsakelig på Jakarta-baserte kunstnerinitiativet ruangrupa, og i mindre grad på en rekke andre indonesiske kunstnere og initiativer, som casestudier av hvordan indonesiske kunstnere organiserer og manifesterer seg både individuelt og kollektivt.

Selv om samtidskunst i Indonesia er fullstendig integrert i den globale kunstdiskursen, er den grunnleggende konteksten for indonesiske kunstnere faktisk ganske annerledes enn den for den vestlige samtidskunstpraksisen, hvor forestillinger om individualitet og «autonomi» spiller en nøkkelrolle. Dette perspektivet, i det minste i sin nåværende form, er basert på et nyliberalt verdensbilde som mer eller mindre utelukkende fokuserer på jakten på individuell suksess.

Det som imidlertid ofte mangler i dette perspektivet, er en bevissthet om lokale nettverk, og en kontekstuell (i motsetning til rent konseptuell) måte å tenke og handle på.
Indonesiske kunstneres initiativer, derimot, har en tendens til å tenke og arbeide ut fra perspektivet til de fellesskapene de allerede er en del av. Dette er ganske annerledes enn den vestlige oppfatningen av «community art», da det tar for seg fundamentalt forskjellige tilnærminger til fellesskap og nettverksbygging. Indonesiske kunstnere arbeider ut fra en forståelse av at de er organisk og uunngåelig knyttet til ulike nettverk, mens vestlige kunstnere har en tendens til proaktivt å søke opp og knytte seg til nettverk fra en individualistisk posisjon.

Tilbakevendende temaer inkluderer også forfatterens pågående arbeid med å formulere forslag om en «(g)Lokalt Innebygd Kunstpraksis» («gLEAP») og om «også-rommet» som tilnærminger for å revurdere produksjonen og posisjoneringen av kunstnere. Hvordan kan vi utvikle en kunstnerisk praksis som ikke definerer seg selv som «alternativ» eller «i opposisjon» til samfunnet den eksisterer i, men heller som en integrert del av de ulike fellesskapene kunstneren fungerer, produserer og lever i, og dermed er en del av?