Be My Guest. I Prefer To Keep The Door Closed.

’Hvor finnes rammen? Er den i øynene våre? Er den en del av kunstverket? Inne i det eller utenfor det? Er det veggen? Hvor er vår personlige ramme? Hvor stopper du for å være deg? Hvor blir ditt private rom offentlig?’ - Jannah Loontjens Tre poeter ble invitert av Freek Lomme, direktør og sjefskurator for Onomatopee, til å invitere en kunstner, kuratere utstillingen, velge en grafisk designer, ta over PR og redigere en bok. Først og fremst for å avdekke det poetiske momentumet innen en individuell kunstnerisk praksis, for vi kan anta at poeter er bedre til å avsløre dette enn pr-ansatte eller kuratorer. For det andre fordi vi må reise heteronomien i kunsten: de skiftende rollene, forventningene og uklare ansvarsområdene i kunsten. Til slutt, for verdien av ’autonome visuelle kapasiteter’ og ’kunstnerisk iboende verdi’ spres fortsatt gjennom sine bokstavelige ord. Mange fremmer det direkte, som byen Eindhoven som retter sin kunstpolitikk mot ’iboende verdi’ eller fylkets kunstpolitikk som hevder at ’autonome visuelle kapasiteter i kunsten’ er essensielle i deres vurdering. De verdsetter åpenbart følelsene knyttet til det eller auraen det gir. #1: Poet Jannah Loontjens, kunstner Aam Solleveld & grafisk designer Katja van Stiphout #2: Poet Erik Spinoy, kunstner Tamara Van San & grafisk designer Remco van Bladel #3: Poet Maria Barnas, kunstner Amalia Pica & grafisk designer Felix Weigand I mellomtiden har de eksakte parametrene for dette begrepet, effektivt det poetiske momentum, knapt blitt testet. Heller ikke har disse parametrenes politikk blitt delt inngående med kunstpublikummet. Onomatopee mener at vi må resonnere med stemmene i vår visuelle kultur, og anser kreative praksiser som designpraksiser, siden de dreier seg om motiver og midler.