Breathing Mountains

For fem år siden bestemte Antoinette Nausikaä seg for at hun ville observere fjell. Midt i sitt hektiske byliv utviklet hun et behov for stillhet og ensomhet, og hun var overbevist om at fjellene var stedet å dra.

Men snart oppdaget hun at «ren» stillhet og ensomhet ikke fantes noe sted. På jakt etter fjellenes tidløse ånd fant hun flyktige spor av menneskelig eksistens overalt.

Hun bodde og arbeidet på og rundt åtte eldgamle fjell i Europa og Asia, hver av dem et hellig ikon og et pilegrimsmål. Hun reiste til Mount Fuji (JP), Olympus (GR), Ararat (TR) og de fem mest hellige fjellene i Kina, W?yuè. Hun observerte dem, klatret på dem, fotograferte, laget tegninger og gravde i jorden etter leire for å lage små skulpturer.

Og slik, nesten tilfeldig, utviklet hennes søken seg til en undersøkelse og presentasjon av et av de mest presserende filosofiske temaene i vår tid: Antropocen. Antropocen, slik den tolkes av mange autoritative samtidige filosofer, handler om ideen om at mennesket og naturen er fundamentalt adskilt. En idé som er et typisk produkt av romantikken på 1800-tallet, men som nå anses som utdatert. Tross alt er vår menneskelige tilstedeværelse allestedsnærværende, synlig selv i jordens geografiske lag.