of 10
Dieter Hall skildrer mannen kastet tilbake på seg selv. Ecce Homo, se mannen—uten hans sosiale attributter, ofte naken, i praktfull isolasjon. Hall søker fellesnevneren—metonymisk kalt den nakne stolen—av ren eksistens i bildene av andres (for det meste mannlige) kropper. Han betrakter ting, objekter, hager og landskap med samme søkende blikk. Hans nøye arrangerte stilleben—et glass, en blomst, en stol – minner om Bonnard og Matisse. Halls nakne stoler er gjentakende stille ekkoer av isolasjon og forgjengelighet, forsterket av den mørke skyggen AIDS-epidemien kastet over hans liv og arbeid mens han bodde i New York. Selv om hans verk ikke er refererende i tradisjonell forstand, reagerer Hall på verkene til andre kunstnere, inkludert maleren Alice Neels psykologiske realisme og arbeidet til fotografer som David Armstrong og Peter Hujar. Hall var venn med Hujar og beveget seg i samme miljø—fram til sistnevntes tidlige død av AIDS. Fotografi spiller en nøkkelrolle i Halls arbeid — men aldri som et mål i seg selv: det hjelper ham å komponere bildene sine. Han velger detaljer—en fot eller en hånd, for eksempel—og overfører dem til maleriske gjengivelser, og gjenoppfinner helt motivet som blir portrettert i prosessen. De resulterende verkene, preget først og fremst av deres radikale intimitet, forteller om isolasjon og et dypt behov for tilknytning.