Landskapene endrer seg avhengig av hva du føler i øyeblikket. Jeg prøver å fange landskap og utsikter gjennom slike filter av følelser.
Disse bildene er forskjellige fra de du ville tatt hvis du forlot huset med hensikt om å ta fotografier.
Noen ganger blir jeg veldig sensitiv for lukt. Ikke lukter som du sanser med nesen, men lukter som du sanser med følelsene dine. I de øyeblikkene blir jeg trukket mot lukten av byen, lukten av mennesker, lukten av livet. Noen ganger krysser jeg byer jeg ikke kjenner, kun ved å følge luktesansen min.
Du har kanskje ikke et bestemt sted å dra til, men hvis du kommer over deg selv og forlater huset, vil du finne deg selv i å oppdage ting du aldri hadde forestilt deg. Når følelsene mine stemmer overens med landskapet som utfolder seg foran meg, og jeg tilfeldigvis har et kamera med meg, vil jeg trykke på utløserknappen. (Jeg har nesten alltid et kamera med meg.)
Finnes dette filteret av følelser virkelig? Blir det synlig i fotografier? Eller er det bare min fantasi? Til slutt blir det å finne svar på slike selv-tviler en annen motivasjon for meg til å fortsette å ta bilder.
—fra kunstnerens uttalelse (oversettelse av shashasha)