Josef Maria Schröder

Den tyske maleren Josef Maria Schröder, født i 1886 i Düsseldorf, hvor han døde i 1965, er fortsatt ukjent den dag i dag. Han arbeidet som bankmann i Düsseldorf fram til 1913, da han modig bestemte seg for å vie seg helt til kunsten sin. Etter en læretid hos maleren Eugen Spiro (1874–1972) i det sosialt og kunstnerisk livlige Berlin, opplevde Schröder sine første suksesser da verkene hans ble vist i separatutstillinger og han vant Max Liebermann-stiftelsens pris. Født med det ene benet kortere enn det andre, slapp Schröder verneplikt i den tyske hæren. I løpet av de neste førti årene ble han imidlertid konfrontert med alle motgangene og deprivasjonene i krigsårene og mellomkrigstiden. Et midlertidig utstillingsforbud, avlyste oppdrag, alvorlige økonomiske vanskeligheter og en generell mangel på støtte til kunsten gjorde ham til en representant for "Den tapte generasjon". De fleste av hans malerier og tegninger er portretter, landskap eller abstrakte verk. Hans kunstneriske utforskninger kulminerte til slutt i en kulepennteknikk som han utviklet fra 1950 og utover. I disse sene verkene integrerte Schröder et bredt spekter av kunstneriske stiler fra første halvdel av 1900-tallet for å skape intenst lysende abstrakte komposisjoner med et surrealistisk/konstruktivistisk preg. Dette brede spekteret av ulike former og farger tjente deretter i andre verk som bakgrunner for spesielt slående og sterkt stiliserte portretter. Fram til datteren Cecilies død våren 2008, samlet Schröders verk støv i leiligheten hennes og hadde aldri blitt vist eller solgt. Det var takket være Post Fine Arts, som kjøpte verkene fra boet i 2012, at de endelig fikk den offentlige eksponeringen og anerkjennelsen de fortjener i galleriet deres i Freiburg im Breisgau, Tyskland.

Publisert av Edition Patrick Frey.