LES OUBLIÉES

Nesten et århundre senere, i en tid hvor unge kunstnere vender tilbake til gamle prosesser for samtidsuttrykk, hvordan kan vi tolke og utvide dette ansikt-til-ansikt-møtet mellom kunstneren og glassplaten, dens lys og dens materiale? På samme måte, i en æra som hevder kvinners plass i kunsthistorien, hvordan kan vi stille spørsmål ved eller riste opp i dette så vanlige fenomenet dominans, enten det er forholdet til kvinnene til kunstnerne selv, eller en viss form for motstand fortsatt i dag mot å plassere kvinnelige kunstnere i sentrum av skapelsen. Vi har valgt å be Anaïs Boudot om å ta opp denne utfordringen, den kunstneriske konfrontasjonen rundt klisjeen under glass, samt svaret på sløret som lenge har blitt pålagt kvinnelige kunstnere. Anaïs Boudot har skapt en serie verk på et sett anonyme glassplater fra sin samling, som alle representerer kvinnelige figurer. En modernitet i materialene, i lyset så vel som i tonen som både utfordrer og påtvinger seg i dette vis-à-vis med Picasso og Brassaï. Det var etter en glassplate glemt av Brassaï i Picassos studio at sistnevnte begynte å utvikle et spesielt arbeid med dette mediet. «Og faktisk, den er ikke lenger jomfru,» utbrøt Brassaï da han oppdaget platen omarbeidet av Picasso, som Héloïse Conésa minner om i sin introduksjon. Med utgangspunkt i ordene til Anne Baldassari fortsetter hun: «Kunstner-tyren bøyer seg over det dødelige såret han påfører virkeligheten slik at figuren, så vakker på sølvplaten, kan tre frem. Noen år senere begynte Brassaï sin Transmutations-serie hvor han gravør ikke på blanke plater, men på originale negativer. Overfor disse to hellige monstrene av moderne kunst svarer Anaïs Boudot på en invitasjon fra The Eyes, ved å ta sin egen samling av anonyme ansikter på glass, for å bearbeide dem med gelatin. Blant disse portrettene av anonyme personer fra 20-, 30- og 40-tallet, skiller kvinnenes ansikter seg ut. Der Picassos og Brassaïs rissing i gelatinen ligner en «kirurgisk handling mye mer påtrengende for å fremheve verkets plastisitet», velger Anaïs Boudot forgylling for å gjenopprette disse bildene av ukjente, for å opphøye bildet av disse kvinnene, disse musene som er så lite vurdert av disse mestrene og glemt av kunsthistorien. Anaïs Boudots arbeid er en del av denne instinktive og eksperimentelle tilnærmingen, den å gjøre det usynlige synlig. «Å tilbringe tid med disse kvinnenes ansikter, samtidig som jeg gned skuldre med to historiske (mannlige) kunstnere med et særegent forhold til kvinner, følte jeg behov for å reagere. Til syvende og sist er de de «glemte», fordi de i årevis har blitt skjøvet til side i kunsthistorien, nedvurdert til rollen som muses, modeller og følgesvenner. Deres fravær er påfallende, og det er utvilsomt dette fraværet disse bildene forsøker å fremheve». Anaïs Boudot OM ANAÏS BOUDOT Født i Metz i 1984, ble Anaïs Boudot uteksaminert fra École nationale supérieure de la photographie i 2010 og fra Le Fresnoy – studio national d’art contemporain – i 2013. Anaïs Boudot driver et arbeid rundt prosessene for fremtoning av bildet og utforskning av fotografiske teknikker. Kunstneren er representert av Binome-galleriet.

Utgitt av The Eyes Publishing.