«Read My Lips» er et uttrykk som vil være kjent for langvarige lesere av Movement Research Performance Journal—så kjent at den bare referansen vil bringe til sinns et bilde postet av kunstnerkollektivet GANG, et bilde som ligger i hjertet av et av journalens mest spektakulære øyeblikk. Nummer #3, med sitt fokus «Gender Performance», ble publisert i 1991 midt i den tidens Kulturkriger, og mottok nesten umiddelbart negativ mottakelse fra myndighetspersoner (NEA truet med å trekke tilbake finansiering fra Movement Research) og mange medlemmer av dansefellesskapet (som anså Nummer #3 for å være bevisst provoserende i den såkalte «krigen», og med vilje inntok en politisk posisjon som noen fryktet kunne kompromittere fremtidig finansiering av feltet). I de trettitre årene siden publiseringen har Nummer #3 utviklet en patina kjent fra mange kunstner-aktivist-historier som sees på med romantikk og nostalgi, ofte av dem for hvem den historien bare er en fantasi (i stedet for en levd erfaring). For det nåværende nummeret, Nummer #60, gjenbesøker vi Nummer #3 og forsøker å bevege oss forbi denne idealiseringen ved å engasjere oss kritisk med det opprinnelige innholdet. Under ledelse av fire bidragsredaktører—Amalle Dublon, Kay Gabriel, Keioui Keijaun Thomas og Anh Vo—har vi samlet et nytt verk av for det meste trans- og skeive kunstnere som reflekterer over nøkkelordet «gender» og dets forhold til samtidsperformance. Deres arbeid beveger seg over flere sjangre av skriving, fra analytiske essays til poesi til performancemanus. Mens kjønn er et sentralt tema for noen, nærmer mange flere av tekstene i Nummer #60 dette nøkkelordet på en indirekte, nesten unnvikende måte. Er dette på grunn av det straffende forholdet man i dag ser ut til å forvente vil følge av direkte politisk tale? På den annen side finnes det flere måter å forstå det som ved første øyekast kan virke som en nektelse av å snakke om kjønn direkte. Kanskje kan kjønn som konsept bare nærmes indirekte og i relasjon til andre måter å kjenne sin kropp, identitet og deres forhold til sosialt liv på. Kanskje er det en måte å forsvare seg mot kravet om å forklare igjen og igjen feilslutningen om kjønn som en biologisk binær, som er en egen form for politisk sabotasje, en taktisk utmattelse av momentum mot frigjøring gjennom våpenisert uvitenhet. Sikkert kan behovet for å forklare hvordan ting er komme i veien for å forestille seg hvordan de kunne være. Verkene samlet i Nummer #60 gjør begge deler—forklarer en samtids fastlåst situasjon samtidig som de teoretiserer alternativer, og åpner opp for andre måter å øve på et forhold mellom kjønn og samtidsperformance av alle slag.