Movement Research Performance Journal #61: Dramaturgy
Teorier om danse-dramaturgi finnes i en voksende mengde litteratur om feltet (se vår ufullstendige leseliste i dette nummeret). Men for nummer 61 av Movement Research Performance Journal bestemte redaktørene seg for å bli i uvissheten ved å invitere bidrag fra dem hvis arbeid berører danse-dramaturgi med nysgjerrighet, angst, anarki, samt en overbevisning om den intimiteten det krever og en motstand mot dens historie med institusjonell/statlig autoritet. Kjernen i nummeret er en spesiell seksjon av bidragsredaktør Ligia Lewis. I Lewis’ verk finnes ikke bare et utvalg dramaturger, men dramaturgiens rolle skifter og endrer seg i forhold til de ulike verkene og over tid. Den nytenkningen av dramaturgen som Lewis’ arbeid uttrykker, er noe som har spredt seg gjennom hele feltet for samtidsdans. Resten av nummeret inkluderer en rekke tekster, noen fra utøvende dramaturger, andre fra dem som motvillig har akseptert denne tittelen, og enda flere som avviser rollen helt — alle utforsker et enkelt spørsmål: hvorfor har det vært en eksplosjon av interesse for, kanskje til og med et ønske om, dramaturger i samtidsdans? Eksplosjonen jeg tenker på handler ikke om en økende profesjonalisering av danse-dramaturgi (selv om det absolutt skjer…). Jeg mener rett og slett at flere danse- og performancekunstnere inkluderer dramaturger som en del av prosessen sin, og samtidig ser ut til å stadig fornye hva dramaturgen skal gjøre. Hva kan vi gjøre med ønsket om dramaturgen, så vel som ønsket om stadig å fornye denne figuren og dens funksjon?
