Napoli

Når Lea Vergine snakket om sitt forhold til Napoli, sa hun en gang at det var den eneste byen som ikke hadde et ghetto. Hun bemerket: "tror du en napolitaner bryr seg om du er jøde eller noe annet?" Denne nonchalansen overfor den andre, som man ønsker å bli sett av, men som alltid unngår dømmekraften, er det jeg finner i Anders Petersens bilder. En slags kontinuerlig flukt, en evne til å snakke kun gjennom fragmenter. Likevel kan alt finnes i disse fragmentene: det er ironi og sensualitet, og en slags gammel adel, det er overgivelse til kunstnerens blikk, ja, men aldri helt. Det er tillit, derimot. Tillit og trass går alltid sammen på disse stiene, i hvilken prosentandel er ukjent: subjektet setter dem hver gang, eller fotografen finner dem i den eneste mulige bevegelsen som forankrer et forhold, nemlig møtet. Disse fotografiene er født i dette ubestemte rommet, som hører mer til sjelen enn til topografien, i skjæringspunktet mellom Petersens fantasi og den hyperbolske virkeligheten han – eller rettere sagt, vi – krysser. Dermed gir han det tilbake til oss på den eneste måten det kan gjengis på. Ingen vil noen gang vite hvordan man former dette kaoset, men vi kan, gjennom våre observerende øyne, både gjøre det til vårt eget og være en del av det, vel vitende om at det vil mutere, unnslippe oss, forråde seg selv, og at det vi ser bare vil være sant i det øyeblikket det skjedde. Aldri før har jeg kunnet finne, som jeg gjorde i dette verket av en mann så fjern i opprinnelse fra middelhavskulturen, ordene brukt av Fabrizia Ramondino i hennes biografi fra 1991 Star di casa: "Napoli, hvor det er så vanskelig å leve og så fristende å dra, som er så vanskelig å forlate og alltid tvinger en til å komme tilbake, blir, mer enn noen andre, det emblematiske stedet for den generelle menneskelige tilstanden i vår tid: å befinne seg på en ubeboelig planet og likevel vite at dette er den eneste vi foreløpig kan kalle hjem."

Valeria Parrella