No Ponte

I sommerferien, når vi kom tilbake til landsbyen vår sammen med så mange andre familier som hadde emigrert til utlandet, var vår første smak av hjemmet arancini vi spiste på fergeturen fra det italienske fastlandet til Sicilia. Vi ble ønsket velkommen tilbake av den gyldne statuen av Madonna, Messinas skytshelgen, synlig på lang avstand på den andre siden.

Det var ikke før mye senere i livet at jeg begynte å interessere meg for kystlinjen rundt Messina, som har hatt stor geopolitisk betydning siden oldtiden. Det italienske fastlandet er så nært her at hele generasjoner av lokalbefolkningen har vært besatt av ideen om å bygge en bro mellom de calabriske og sicilianske strendene. Dette gigantomane og svært kontroversielle broprosjektet ble kunngjort av Mussolini under krigen og utformet av Berlusconi under hans periode som statsminister. Det har blitt diskutert gjentatte ganger, planlagt ... og til slutt avvist. Det ville være verdens lengste og høyeste hengebro – og bygget på sandete, jordskjelvutsatt grunn. For noen ville dette prestisjefylte prosjektet symbolisere Sicilias økonomiske oppsving; for andre henger det som Damokles' sverd over regionen og hele landet.

Jeg selv ble fascinert av den broen som ikke finnes på noe kart, så jeg begynte å fotografisk dokumentere kysten i 2005. Resultatet av mitt langsiktige prosjekt er et portrett av en region i stillstand, som venter i en tilstand av likegyldig, frustrert eller håpefull forventning. Dette fotoessayet dokumenterer transformasjonen og nølende forsøk på å pusse opp de (sub)urbane kyststrekningene, og viser lokalbefolkningen i deres hverdagsliv, som fiskere, hvis inntekter fra sverdfiskjakt for lengst ikke har vært nok til å leve av.

NO PONTE søker å vise hvordan noe sitt fravær påvirker oss like mye som dets nærvær ville gjort. Hvis broen noen gang blir bygget, vil jeg ikke inkludere noen bilder av den i denne serien: Jeg tar det siste bildet når de legger grunnsteinen.
— Giuseppe Micciché