Oliver Reed

I Hannah Regels briljante samling, Oliver Reed, blir hestefiguren et objekt for språkets brutalitet og den altfor kjente undertrykkelsen av kvinners stemmer, kropper og arbeid. En imponerende hyperbolsk pastisj av lystbetont misoppførsel leder en jente ved navn Sorry gjennom hennes egen undergang samtidig som den navngir nye verktøy for kalkulert motstand. «Drep språket. Drep det. Hent spaden. Vi lager et belte.» Jeg ville gjerne gjort hva hun enn ba meg om og ville ikke tenkt på å gjøre noe annet. Regel skaper en ny orden for den ekstatiske vrakdelen av lydighet. – Cassandra Troyan, forfatter av Blacken Me Blacken Me, Growled Regel høres egentlig ikke ut som noen. Oliver Reed introduserer en poetisk sensibilitet som virker like i strid med konvensjonen som den er lik øyeblikket: fullt utviklet, virtuos, litt dødelig. Dette er nådeløse, ubehagelige dikt som utforsker vår egen skapning med en dødelig nysgjerrighet. Hvert dikt er en transformasjon: skuespilleren blir en merkelig muse og veiledende tilstedeværelse, for å «gløde som en mobil ovn»; hesten, en annen av bokas tilbakevendende figurer, blir mer enn et symbol på eros, arbeid og lidelse; den unge jentas frekke trass blir utfordrende og preget. Stemmen vil disse endringene til værs selv mens hun «vil seg selv steril». Like mye som de plager og forfører, er diktene også årvåkne, våkne – de ser ut til å tilby et middel til beskyttelse. Oliver Reed er en forbløffende, mesterlig første bok. – Sam Riviere, forfatter av 81 Austerities Den andre utgaven av Oliver Reed, utgitt februar 2024, inkluderer en nybestilt introduksjon av Olivia Kan-Sperling. I Oliver Reed skjer det å vokse opp naturlig, klipp klapp klopp, samtidig som det krever at noen eller noe – linjeskift eller bokstavelig snitt – bryter deg inn. Oliver Reed handler om hvordan en ponnikropp blir trent og et ponnisinn blir utdannet, om og om igjen. Tid, i denne boka, løkker mer enn den går fremover: «Sorry deltar i sin fødsel» etter «Sorry er en jente, voksen.» Jeg skulle ønske jeg hadde lest Oliver Reed som fjorten- eller attenåring; samtidig føler jeg på en måte at jeg gjorde det. Dette vet vi allerede: hvis det å se på unge jenter aldri blir gammelt, blir det heller ikke å skrive om dem. — Olivia Kan-Sperling, redaktør i The Paris Review og forfatter av Island Time