Orlando

Klodin Erbs Orlando-serie er basert på den eponyme romanen av Virginia Woolf, der en poet lever i over fem hundre år og mystisk skifter kjønn. Serien består så langt av nærmere to hundre for det meste små malte portretter i et bredt spekter av ulike stiler. Motivene er mannlige, kvinnelige eller av udefinert kjønn. Serien er på den ene siden en studie i portrettmaling som også utforsker "kunstens historie og tiden som er iboende i og knyttet til den", som kunstneren forklarer. Den er på den andre siden også en undersøkelse av hennes egen identitet som maler. "Den enorme mengden bilder gjør det mulig å fordype seg, til og med miste seg selv, i ansiktene," skriver Erb, "og forvandler betrakteren til et universelt vesen i en tidløs eksistens." Paradigmer for avgrensning og identifikasjon oppløses som et resultat og omarbeides til en større kontekst (Jeg er mange, jeg er deg, osv.).

Klodin Erbs kunstneriske utforskning av identitet ble utdypet under en samtale over middag i en paviljong ved Zürichsjøen. Formålet med denne hendelsen var å kvitte seg med hverdagslige egoer ved å ta på kostymer og sminke, og i den eksperimentelle settingen av en performance-kunstmiddag, koble seg til et meta-ego for å diskutere temaene i Orlando-serien: identitet, kjønn og rollemodeller, tidens konstruksjon, aldring og lengselen etter evig liv/ungdom, humanoider og kunstig intelligens, det siste mennesket. Transkripsjonen av denne samtalen går gjennom boken og binder alt sammen.

Med et intervju mellom kunstneren og Kathleen Bühler, Jacqueline Burckhardt, Finn Canonica, Gregory Hari, Susanna Koeberle, Nina Kunz, Katarina Lang, Chris Luebkeman og Romeo Koyote Rosen.