Plastic Pulse

I kjølvannet av så mange dramatiske skift i minne og dets skildringer, står Ezra Miller som en dystopisk arving til Minnets Kunst. Med utgangspunkt i bilder han samler i hverdagen, implementerer kunstneren en prosess med deformasjon, brettende koden som utgjør overflaten av bildene hans, og sprer ut nesten uendelige perspektiver fra kildebilde for å oppnå en delikat balanse mellom fotografi og dets endrede materiale.

Hele verden er bare en virtualitet som for øyeblikket eksisterer bare i foldene av sjelen som formidler den, sjelen som implementerer indre folder gjennom hvilke den gir seg selv en representasjon av den lukkede verden. Vi beveger oss fra bøyning til inkludering i et subjekt, som om fra det virtuelle til det virkelige, bøyning definerer folden, men inkludering definerer sjelen eller subjektet, det vil si, det som omfavner folden, dens endelige årsak og dens fullførte handling. —Gilles Deleuze, The Fold, tr. Tom Conley

Det er ingen måte å se på Ezra Millers fotografier, bare å se gjennom dem, passere gjennom deres algoritmisk brettede overflate. Det som blir laget der ute er ikke bare ting som sees, men minner som kommer, bitene og delene av et flytende, delt minne. —Nicolas Giraud