Ready to Articulate

Kunstverkene knitrer passende av bevegelse – Gonzales er en danser, i tradisjonen etter Merce Cunningham eller Trisha Brown, men på hjul. Tenårene hans på 1980-tallet i Los Angeles ble tilbrakt med å ferdes i gatene, som på en måte ble hans bevegelige lerret. Han opparbeidet seg et rykte som en pioner innen moderne skating – en mester, om enn en som ikke var bundet av feilfrihet eller presisjon, men anarkiet som bare oppnås etter å ha oppnådd ekte mestring. Det var som om han tilfeldig brøt naturens lover, og fikk tid og rom til å bøye seg for ham, og etterlot seg et spor av innflytelsesrik uro.

Hans kunst, som hans poesi, er ikke atskilt fra skøytingen hans. Gonzales' lerreter er fylt med malerisk teknikk finpusset gjennom år med tegning og maling, men de viser også en kaotisk kvalitet; verkene er både presise og upresise på samme tid. Denne spesielle serien er inspirert av skuffelsen han følte da forretningspartneren hans "solgte seg ut" tidlig på 1990-tallet, ansiktene sprenger av bitterhet. De er påtatte falske smil, glade tross elendighet og forlegenhet. År senere har imidlertid den harde kynismen myknet, og kraften i smilene ser ut til å ha sprukket opp angsten. Faktisk ser det ut til at Gonzales sier at blomster, som vokser selv under de tøffeste forhold, kan ha en uforanderlig helbredende kraft.