De sier å velge et tre å bli gammel med, men likevel samler bladene seg som visne liv rundt deg, og selv det treet—som en gang var dypt forankret i minnet ditt—faller nå ned i gjørma blant sine råtne barn, og forblir bare å bli sett gjennom de rasende øyeblikkene av dette søket etter “et liv revet bort.”
Dogwood-blomstene henger ned
som sovende barn over
vannet, og kvistene
henger ned som om det gjør vondt å bære
dem. Røttene til stammen
sprer seg ut som Papa når
han gikk for full. Det er
greiner spinkle og knudrete
som hans kvistete armer som svulmet
av bursitt. Leveren stakk ut
som fronten av en 85’
Silverado. Ben som Marlboro
100s, men denne ene kvinnen;
hun tar bilder i begravelser
for å vise dem til familien,
så det er Papa som er brettet sammen
som et papirfly som ikke
fløy langt nok. Polaroider
er ikke nyttige. Dette er ikke tid
for å være nyttig. Dette er tid
for å synge dårlig i skogen
og skremme hjort.
JL er en queer poet som bor i Georgia. For tiden handler de fleste av diktene de skriver om Yugioh-kort og Youtube-videoer.