There Are No Homosexuals in Iran

Under en tale ved Columbia University 24. september 2007 proklamerte Irans daværende president Mahmoud Ahmadinejad: "I Iran har vi ikke homofile som i deres land."
Mens de fleste vestlige land nå offisielt aksepterer homoseksualitet og noen til og med likekjønnet ekteskap, er homoseksualitet fortsatt straffbart med døden i Iran. Homofile får ikke leve ut sin seksualitet der. Deres eneste valg er enten å velge transseksualitet, som er tolerert av loven men regnes som patologisk, eller å flykte.
I Denizli, en by i Tyrkia, sitter hundrevis av homofile iranere fast i en transittsone, livene deres er satt på vent, og de håper mot alle odds å en dag bli ønsket velkommen i et vertsland hvor de kan starte på nytt og komme ut av skapet. Fotografiene mine, som er satt i denne limbo-tilstanden hvor anonymitet er den beste beskyttelsen, utforsker de sensitive konseptene identitet og kjønn og søker å gi hver av disse mennene tilbake ansiktet deres land har stjålet fra dem.
Mitt mål er ikke å fremstille dem som ofre for politisk undertrykkelse og smertefulle minner, men å fokusere på deres nåværende situasjon og deres håp om et bedre, friere liv hvor de kan uttrykke sin kjærlighet og seksualitet åpent, utenfor rekkevidden av snevre seksuelle og kjønnsbestemte påbud. Fotografiene setter paradoksalt nok lyse, enkle, noen ganger til og med festlige elementer opp mot tyngden i temaet og den usikre situasjonen til motivene. Serien veksler mellom tildekkede og avdekkede ansikter, og fremhever de vanskelighetene disse mennene møter i å gjenerobre den identitetsplassen de har blitt fratatt. (Laurence Rasti, Carouge 2016)