This Is Not My Cat

En katt vandrer, setter seg og slapper av i ulike rom rundt en enkel leilighet i Tokyo. Den er helt rolig i omgivelsene sine, og går bare gjennom sin daglige rutine. I ett bilde ligger katten fredelig blant potteplanter på balkongen, og myser i morgensolen; i andre balanserer den ustødig på kanten av badekaret, koser seg under en sovepose, leker i en pappeske, gjemmer seg under en åpen paraply. Her og der sniker bevis på kattens medboer i leiligheten – en mann, som også tilfeldigvis er den internasjonalt anerkjente fotografen Takashi Homma – seg inn i bildet. Et kne, en fot, en blond hårtust, halve ansiktet. Det finnes også spor av hans liv og virke. Innrammede fotografiske trykk pakket i bobleplast lener seg mot en vegg; en sammenfiltret samling av musikalske effektpedaler danner en fargerik konstellasjon mot det kjølige blå teppet. Mange har skrevet om den unike atmosfæren og energien i Takashi Hommas bilder. Hans fotografiske stil er så lett, så subtilt empatisk overfor motivene, at vi nesten oppløses i verdenen han skaper. Fotografiene som fyller This Is Not My Cat er intet unntak. Uten å være preget av krimskrams eller perfeksjon, er disse bildene uformelle, dagbokaktige og hverdagslige. Som betraktere blir vi en del av bildene og deres atmosfære, i stedet for å granske detaljene. De handler like mye om følelser som om å se. Tittelen – This Is Not My Cat – virker sammensatt. Mens anomalien i Hommas ikoniske fotobok Tokyo and My Daughter er at jenta på bildet faktisk ikke var hans egen datter, blir her hans egen katt fremstilt som tilhørende en annen. Eller kanskje er det at en katts uavhengighet aldri kan temmes helt. De lever stille, leker og eksisterer ved siden av oss. De beveger seg gjennom livet i vår skygge, men for alltid i sin egen verden.