Until the Last Oak Falls

«Until the last Oak falls» er en samling kraftfulle, engasjerende og viktige fotografier, mange aldri sett før, som jeg tok for å dokumentere de tidlige dagene av den britiske direkte aksjons-miljøbevegelsen fra 1995 - 1999. Dette var noe av den første direkte aksjons-miljøaktivismen i Storbritannia som mer enn 20 år senere spilte en rolle i å inspirere, sammen med den amerikanske borgerrettighetsbevegelsen, Extinction Rebellion og andre aktivistbevegelser.

På tidlig 1990-tall ble britiske aktivister inspirert av filosofien til den amerikanske organisasjonen Earth First og begynte med masse direkte aksjon. De første protestene mot veibygging var ved Twyford Down i 1992, deretter M11 i East London i 1994, Stanworth Valley i 1995 og «mor til alle veiprosester» ved Newbury Bypass i 1996 (for å nevne noen). Disse nye taktikkene med å klatre i trær for å forsøke å hindre at de ble felt for å bygge veier, hadde aldri blitt sett før. Samtidig, fra 1995-1999, tok Reclaim the Streets direkte aksjon for å belyse den negative effekten biler har på urbane områder samt deres CO2-utslipp ved å stenge ned hovedveier i London og andre byer med store protester som utviklet seg til masse motstands-fester.

Gitt klimakrisen vi står overfor, er det lett å bli motløs og si: «Hva er poenget med direkte aksjonsaktivisme?» Til tross for tusenvis av aktivister involvert i en rekke kampanjer på 90-tallet, og over 800 arrestasjoner bare ved Newbury-bypassen, ble disse veiene fortsatt bygget. Men i 1997 gikk Steven Norris, konservative ministeren som godkjente Newbury-bypassen, på BBCs Panorama-nyhetsprogram og sa at bypassen aldri burde ha blitt bygget. Videre sa et lekket regjeringsnotat fra UK Department of Transport at veiprosestene hadde vært effektive i bevisstheten de skapte.

Som et resultat av direkte aksjon skjedde noe ekstraordinært. Den britiske regjeringen skrotet 77 foreslåtte veier. Hundretusener av trær og alt det rike biologiske mangfoldet de støttet, ble reddet. Også Reclaim the Streets spilte sin rolle i å få deler av London gågategjort, og innføringen av trengselavgifter. De spilte også en viktig rolle i å inspirere antiglobaliseringsbevegelsen i Amerika. Med andre ord er direkte aksjon svært effektivt for å endre regjeringspolitikk, øke offentlig bevissthet og skape endring.

Protestantene på 90-tallet ble av regjeringen og media stemplet som tre-klemmer, ekstremister, crusties, sprø hoder og snyltere på staten. Det er ikke så annerledes for dagens aktivister. Utrolig som det er sjokkerende, siden den industrielle revolusjonen som startet i 1751, har halvparten av all CO2 som er sluppet ut, skjedd de siste 25 årene! Det var akkurat da disse aktivistene ropte fra tretoppene at vi må stoppe vår helvetes jakt på økt forbruk med stadig økende CO2-utslipp og tap av biologisk mangfold.

Med andre ord, de ekstreme tre-klemmerne, snylterene og sprø sakene traff blink. Vi er nå på et punkt hvor hvis vi ikke reduserer CO2-utslippene med 50 % innen 2030, krysser vi et vippepunkt med utenkelige konsekvenser. For øyeblikket er vi på vei til å øke utslippene med 16 % innen 2030. Until the Last Oak Falls er en feiring og anerkjennelse av de som gjorde alt de kunne for 25 år siden for å advare oss. Og for den nyere generasjonen av miljøaktivister vil denne boken kaste lys over røttene til bevegelsen de med rette kjemper så hardt for. Å ha en klar forståelse av slektslinjen og opphavet til den direkte aksjons miljøbevegelsen er viktig, da det styrker de som kjemper i dag med vissheten om at de gjør det på skuldrene til mange som kom før dem. Hvordan var aktivismen den gang, og hvorfor er den så viktig nå? Denne boken vil hjelpe til med å svare på disse spørsmålene.