zweikommasieben #28

Lyden av hver enkelt persons stemme antas å være helt unik. Som et fingeravtrykk er sammensetningen distinkt, nyansert og enestående. Selv om alt dette er sant, er det et konsept som nylig har blitt utfordret av forbedringen av AI-drevne systemer som er i stand til å etterligne stemmer til punkt og prikke. Og ikke bare stemmer, for den saks skyld, men hele stiler og estetikk: en AI-generert kopi av stemmene til Drake og The Weeknd med tittelen "Heart on My Sleeve" gikk rundt i år og ble til og med sendt inn til Grammy-vurdering. Det er en legitim sang, og et forslag som ikke bare holder juridiske avdelinger opptatt, men også åpner for utallige refleksjoner om originalitet og, rett ut sagt, musikkens fremtid. Men siden musikkens fremtid er et bredt og skremmende tema å spekulere i, ønsker vi å fokusere på det som ble innledet ovenfor: utgave nr. 28 av zweikommasieben setter stemmen i sentrum som uttrykksmiddel, og ønsker å utdype hva som menes med det: det er ikke bare hva som høres, men også hvorfor en stemme brukes og av hvem. Denne siste utgaven vurderer hva det betyr å gi stemme, og dens fysiske, samfunnsmessige og politiske dimensjoner.

Ærlig talt kan stemmer som tema være enda mer skremmende å ta tak i. De politiske implikasjonene er mangefasetterte og må vurderes med alvor. Stemmen kan ikke skilles fra refleksjoner over den inngrodde makten til holdninger, tro og normer som dominerer. Bevis A for disse komplekse sammenfiltringene er en samtale Dounia Biedermann hadde med den sørkoreanske kunstneren bela. Musikeren forklarer hvordan de bruker alle slags forskjellige stemmer utover sin gjenkjennelige talestemme for å uttrykke og få tilgang til dypt følte følelser overfor hjemlandet og identiteten sin. "Hvisking, knurring, skrik og innpust" hjelper dem med å bryte kulturelle maktgrenser som historisk har begrenset og taushetlagt marginaliserte identiteter. Med denne tilnærmingen finner bela en alliert i Krista Papista: i samtale med Jazmina Figueroa informerer hun om at hennes siste album var en eksplisitt hyllest til livene til ofre for femicid på Kypros, og de marginaliserte stemmene som ikke blir hørt innenfor den kypriotiske nasjonale ideologien. Ved å undergrave tradisjonelle musikksjangre og poetikk, fremmer både Krista Papista og bela behovet for å queere historien og avsløre langvarige, skadelige, nasjonale myter.

I en skeiv historie blir vi ikke lenger pekt mot dominerende og entydige stemmer, men utvider i stedet til en kontekst som er polyvokal—et begrep vi møter i kunstneren Claudia Pagès’ bidrag til denne utgaven: gjennom verktøyene lys, trommer og tekst foreslås en annen temporalitet og lesning av historien. Å stille inn ute av den rådende autoritære talen, og stille inn på mange stemmer, fører oss også til å vurdere artikulasjonen av det kollektive. I sitt intervju med Helena Julian peker kunstner Tianzhuo Chen på menneskehetens felles stemme som helhet, og dens lengsel etter en tilstand av flyt og fellesskap.

For den siste utgaven av den visuelle spalten «Formations» leverer Imane Djamil en portefølje med fotografier tatt i den marokkanske kystbyen Tarfaya. I serien konfronteres vi med grensene som kan pålegges ens legitimitet til å uttrykke seg. Vi er vitne til glimt av hverdagsliv, i nærhet til den svært prekære migrasjonsruten over sjøen mot Europa. Ved å høre stemmen til det lokale samfunnet blir vi også bevisste på hvem sin stemme som mangler.

Naturligvis er stemmen også et instrument som formes av sine begrensninger. Selv i dag synes den å ha forrang over alle andre former for menneskelig uttrykk. Det fulle spekteret av bruk av stemme og lyder produsert av individer utforskes videre i et essay av Dagmar Bosma. Kunstneren og forfatteren grubler over handlingen og fremtoningene av forskjellige former for stimming, et verb som stammer fra det nevrodivergente miljøet. Bosma fremhever den soniske dimensjonen av stimming med dens vokaliseringer og gjentakelser av lyder og rytmer, som en måte å både uttrykke og berolige på.

En gjentakende interesse for zweikommasieben er, for å bruke Claudia Pagès' ord, å være polyvokal. Tidligere utgaver forsøkte å oppnå dette ved å fremheve alle de forskjellige menneskene involvert i å bringe et magasin til liv (i utgave #22) eller ved å la forfattere, oversettere, fotografer og designere lage tilleggskommentarer (i utgave #23). Denne gangen bruker grafiske designere Kaj Lehmann og Raphael Schoen typografisk materiale for å skape en lignende effekt: forskjellige snitt av samme font (som ble designet av Lehmann og tidligere brukt i utgave #17) anvendes for en kor-effekt.

Man kan hevde at for at en stemme skal eksistere, må den bli hørt. I denne 28. utgaven ønsker vi å tilby nettopp det. På de neste sidene vil du oppfatte en mengde stemmer—fra brøl til hvisking—, noen ganger ute av tone eller tid, med intensjonen om å bli gjenkjent av dem som tør å lytte